Torsdag kveld møttes Lyn-gjengen på Gardermoen, seks 16-åringer, sju foreldre og én trener, klare for Svalbard skimaraton, det 23. i rekken som skulle gå av stabelen lørdag 24. april, med over 800 påmeldte deltagere. Et ekte Lyn-eventyr.
Flyet landet i Longyearbyen like før midnatt torsdag kveld, i et eventyrlandskap av hvitkledte fjell og midnattssol. God stemning i en ankomsthall stappfull av skiløpere klare for maraton, inntil det begynte å bre seg en utålmodig uro langsmed rullebåndet: Hvor ble det av skiene? Skiene sto igjen i Oslo fikk vi beskjed om etter en stund. Det var bare å fylle ut skjema til SAS-personalet og krysse fingrene for at skiene kom, helst i nogenlunde tid, før rennstart lørdag. Skiene til Selma, Atle og Marius og enkelte andre var kommet med, men køen som skulle melde om manglende ski var lang. Vi kom til at det var betryggende at vi var så mange uten ski, da måtte de i hvert fall komme!
Skutertur til Barentsburg
Fredag våknet vi i det tidligere boligkvarteret for gruvearbeidere i Nybyen, noen kilometer utenfor sentrum. God frokost på Coalminer’s Cabin før Spitsbergen Travel hentet oss til dagens utflukt: Snøskutertur til Barentsburg. Guidene Heiku og Sigrid fikk på oss kjøredresser, hjelmer, hansker og støvler, og etter en kort demonstrasjon bar det ut i felt. De med førerkort foran, 16-åringene uten bakpå. Etter et kort stopp på den gamle flystripa rett nedenfor Opera-fjellet suste syv Lyn-skutere oppover Todalen, gjennom første del av lørdagens løype. Like før høyeste punkt tok vi av ned mot Coles Bay, for å kjøre langs kysten til Barentsburg. Der ventet russisk lunsj på hotellet og – ikke minst – Nazilia, vår russiske guide.
Barentsburg var et av flere høydepunkt i en særdeles opplevelsesrik maratonhelg. Kontrasten mellom de to byene på Svalbard gjorde inntrykk. Et par timers skuterkjøring i mektig, goldt landskap førte oss fra den ene fargerike byen til den andre, fra en by med 2000 innbyggere, pene hus og omfattende infrastruktur til en sliten, delvis restaurert by med ca. 350 innbyggere om vinteren, innpå 500 om sommeren. Drivhusene for ferske grønnsaker var riktignok nedlagt, men fremdeles har de, ifølge Nazilia, rundt 50 lykkelige griser i Barentsburg. Lønninger kommer i rubler som ikke kan utbetales i kontanter fordi Barentsburg ligger på norsk territorium, derfor har alle innbyggere her kun et kort til betaling. Butikken får varer med båt én gang i måneden. Nazilia var god i engelsk, men overgangen fra russisk til engelsk var hørbar. Flere av oss stusset da hun fortalte om “minors” som kun fikk én liter vodka i måneden, men hun snakket selvfølgelig om “miners”. Det var “workers” ikke “walkers” som bodde i de to store leilighetskompleksene som skinte i gilde rutemønstre utenpå, indre rehabilitering var det imidlertid så som så med. “And then go next,” etablerte seg raskt som vårt faste uttrykk for neste post i programmet, uansett hva vi skulle. Vi vinket farvel til Nazilia på utsikten over Grønnfjorden.
Tilbaketuren tok vi en annen rute, der vi blant annet beskuet og fikk forklart en pingu, topper av is som er vokst opp fordi vann har presset seg opp og fram gjennom islagene. Før vi var tilbake i Longyearbyen kunne vi notere oss for fire skutervelt uten dramatiske konsekvenser, skiftende skydekke som tilsa sikt fra ganske god til ganske dårlig og at skuterkjøring er mer krevende med passasjer og i hellende terreng. (Noen passasjerer skiftet fører underveis, marsjfarten lå rundt 40 km/h, men det er ingen tvil om at skuterførerferdigheten varierte i gruppen, mens noen registrerte maksfart på knappe 50, skal andre ha vært oppe i over 100.)
Merete på Coalminer’s Cabin hadde beroliget oss med sin direktetelefon til bakrommet på Gardermoen før avgang fredag morgen, og vi bestemte oss for ikke å tenke for mye på de manglende skiene. Like fullt var lettelsen merkbar da skiposene faktisk sto der ved returen i 19-tiden. Fint å kunne legge festesmøringen fredag kveld, alle prognoser tilsa stabilt tørt og kaldt føre. Noen av oss kunne sågar smøre ski akkompagnert av en snakkesalig “Pølsa” Pettersen.
Maraton-lørdagen
Klarvær, knallblå himmel og knappe fem minus var den beste åpningen vi kunne få på Espens bursdag og den store maratondagen lørdag. Lyn-gjengen tok åtte-bussen til stadion, med god tid til å teste ski og foreta de siste forberedelser. Et viktig spørsmål var om V40 ville holde, skiene glapp unektelig i prøvesporene, men der var mye is. Skulle vi legge på mer, i så fall hva? Vi landet på litt ulike varianter, oppsummeringen etterpå var stort sett ganske godt feste og litt trå ski, bortsett fra Marius som måtte legge på ekstra feste etter vending og heldigvis møtte Hilde som trådte til med varmere smøring.
Startskuddet for 42 km med tidtaking gikk 09.30. Feltet ble en slange som ålte seg i jevn stigning og rolige kurver opp mot Gangskaret og løypas høyeste punkt på 400 meter. (Underlig hvordan høydemetrene forduftet til ingenting under skuteren, mens vi kjente dem godt i beina dagen etter.) Første mat- og drikkestasjon etter 10,6 km. Vertskapet bør raust på banan, melkesjokolade, sportsdrikk, saft og vann på de seks stasjonene underveis, kalorier og hyggelige heiarop ga god støtte. På en av stasjonene beklaget de riktignok at de var tomme for russisk vann …, det fikk så være. De to siste stasjonene på returen hadde sågar tilbud om en kraftig variant av kaffe-cola-slush. Atle fortalte etterpå begeistret om slush-effekten og fornyede krefter for innspurten de siste 10 kilometerne. Det var etter at to av isbjørnvaktene hadde tilbudt ham en av sine nygrillede pølser med det oppmuntrende tilropet: – Det ser ut som du trenger en! Vi var mange som kjente foruroligende tunge bein i kneikene opp til topp-punkt andre gang, og Selma demonstrerte suveren omsorg for sin gruppe da hun rolig konstaterte: – Alle skal med.
Viktige renndetaljer og opplevelser ble delt under oppsummeringen da vi feiret Espen på Kroa (Basecamp) lørdag kveld. Inger hadde for eksempel ikke oppdaget at make Lars lenge gikk rett bak henne etter at han hadde hjulpet henne inn i sporet like etter start med et vennlig “ladies first”, før Espen gjorde henne oppmerksom på det etter målgang. Men, som hun sa, – han hadde jo ikke Lyn-dress eller noe. Knivingen mellom far og sønn Bjerke var tydelig uttalt allerede før start, Herman skulle visstnok ha vunnet over Ola i et påskerenn. Utfordringen må ha trigget, resultatet ble i hvert fall at de vant hver sin klasse.
Samlet sto Lyn-laget i Svalbard skimaraton for en imponerende innsats. Det kom selvsagt tydelig fram under premieutdelingen i Svalbardhallen lørdag kveld, med stor premiefangst for hele gruppen og Inger på pallen blant alle damene. I 15-16 årsklassen inntok Lyn nesten hele pallen med Amanda på første og Cathrine, Oda og Selma på delt tredje i jenteklassen, Herman på første og Espen på andre i gutteklassen. Det ble mange kilo lyslykter og Svalbard-fat å bringe hjem til Lyn-land. Vel så viktig var opplevelsen av å være på en fantastisk tur der vi alle var innom følelsen av å være i ytelsens ytterste sone før vi lykkelig kunne gå i mål. Oda var den som traff vår felles oppsummering aller best under middagen: – Det var veldig gøy!
For oss som var på tur handlet det bokstavelig talt om Svalbard-døgnene, ikke -dagene. Det gikk i ett, med dagslys døgnet rundt ble det lite søvn på oss. Tilbake i Nybyen nærmere midnatt lørdag, – and then go next: Sukkertoppen. Fjellet ruver 400 meter rett bak sentrum av Longyearbyen og etter to ekstra undersøkelser av risikoen ved å gå uten gevær, la vi i vei, fire voksne og seks ungdommer. Flere runder med mildvær i vinter har ført til at det i år er mer is enn vanlig i Svalbard-landskapet, det var det også på vei opp til Sukkertoppen. Vi brukte litt tid på å finne snø og feste på vei opp, og det skulle vise seg at Cathrine hadde rett, vi var ikke riktig skodd for turen. Under forsiktig aking på vei ned kunne det gått riktig galt. – Æ sto og fylte olje på skuteren og så kom det en jente fra Sukkertoppen, var innledningen til vår redningsmann som skaffet oss brodder og hjelp etter at Oda skled ned fjellsiden. Heldigvis gikk det bra med Oda, og for oss som ventet på brodder i vinternatten var opplevelsen en kraftfull påminnelse om betydningen av å sko og kle seg etter føreforholdene. Etter en tur på legevakten, god legesjekk og noen sting var alle i seng før halv fire. Akkurat nok til et par timers søvn før henting av maxi-taxi til flyplassen.
Flyet hjem måtte legge inn en ekstra landing i Tromsø, det var visst noe galt i en slange. Vi landet på Gardermoen to timer etter skjema – overveldet etter en fantastisk tur. Nesten ikke til å tro at vi bare har vært borte tre dager, så mye som vi har opplevd. Svalbard skimaraton anbefales!
Tekst: Kari Spjeldnes
Vi fikk bilder fra Ola, som følger her. Vakker, vilt og en ny dimensjon til løypevakter!!
