Klokken tikker over 07 – Line kommer rullende. Vi samler oss til å stappe bilen med folk og ski. Eller buss, som Line senere kaller det. Det er klart for den nye varianten av Holmenkollen Skimaraton.
På Bogstad blir lille nette Line plutselig stor. To digre branner står vakt og vil ikke slippe noen forbi i bil. Line forteller de at hun kjører en buss, de ser undrende på 7seteren og nekter. Line hører ikke på «dette er en buss og i tillegg har vi har vært lure og samarbeidet om transport». Karene blir usikre, flakker litt med blikket, forsøker å stramme magen – men for sent! Line kjører på, og vips er vi inne i Sørkedalen. God plass, god tid.
Det glitrer i snø – og i mørket lyser fakkel på fakkel. Vakkert, det er rent så man blir rørt og glemmer hvorfor man er der. Men, det kommer man raskt nok i hu. Så går tiden til å holde varmen, alle spådommer om en mild dag er gjort til skamme – vi fryser og hopper. Deretter er det testing av ski, en brødskive, dokø og så et lite nervelag øverst på alle de andre smøringene som omhyggelig er lagt. Carl Peter er roligst og sikkert også mest erfaren av oss. Jeg er førstereis – og har kun som mål å gjennomføre.
Der går starten – vi vinker ivrig ned til noen hvite LYN SKI drakter som selvsagt står helt først. Et øyeblikk trodde vi det var Ola som hoppet rundt for å få pulsen opp før start, selv om det ikke helt er hans stil – men, skjønte så fort at det nok heller var Anders. Og han hadde grunn til å hoppe litt før start, det virket. Ikke bare pappa var lidderlig stolt etter endt løp – det var og er vi alle. KULT med 3. plass – jommen er han god!
Pulje 1 er borte for lengst, pulje to – og sånn går det. Til slutt står jeg igjen alene – klamper bena litt sammen for å holde varmen, veksler noen ord med andre som stiller et stykke bak. Det blir roligere når de ivrigste er gått. Så går også vår start – Fine grupper, ikke for mye folk. Greit tråkk opp til Heggeligvann og deretter var det en eneste lang tur i sol og vakkert vær. Opp og ned og opp og ned.
Det er mye man kan tenke på når man skal slå i hjel noen timer på ski. Og, som en høyst uerfaren dame på turrenn klarer jeg heller ikke helt å holde noen konkurransefart. Kanskje nøt jeg solen for mye! Men, det var godt å vite at Ola tok lederansvaret helt bokstavelig – han var i pulje en – og sikkert snart i mål. Eva peppret litt før start – og det ble sagt i store bokstaver at man ikke måtte ploge. Og, jeg ploget ikke – i hvert fall ikke før jeg var fullstendig nødt. Da var bakkene som små duvende fjellkjeder, folk gikk på snørra både her og der – selv la jeg meg litt nedpå foran en rødekorsdame i en sving. Vips var smøringen borte – og de siste par milene ble lange og glatte, vel vitende om at morgendagen ville frembringe ømme armer.
Så gikk jo dagen. De fleste fulgte med på gps’ene sine, jeg fulgte med på solen! Når man har lovet Elin å komme til Lyn fest – så må man da først komme seg i mål. Og, jeg tenkte at bare jeg rakk det før solen gikk ned – så ville nok det meste være berget – det gikk og jeg nådde Carl Kjeldsen i tide.
Musikken ute i løypa var et eget kapittel denne dagen. Hjemme var det småfugler som ropte i vei da vi gikk, de hadde også tatt turen til skogen. Da vi kom inn mot sletta under Kobberhaughytta dundret musikken i vei – ”I don’t want to hurt you anymore” – du verden for et valg…. Og enda morsommere var det da jeg skled inn til mål akkompagnert av ”I won’t kill you…” Man blir jo i feststemning av slikt!
annik