Stor stas og mye morro for små og store løpere i årets Hemingstafett.
Det var duket for et hyggelig oppgjør – men kveldssol og passelig bilkø frem til Rustads anlegg. Noen av oss i støtteapparatet trodde solen skulle bistå til målgang for siste etappe, men tok feil. Det ble passelig kaldt, men varme vaffler og litt floke gjorde susen. Kanskje var det fornemmelsen av vår, litt dryp fra taket og solen som har tint litt her og der som gjorde at vi litt hadde glemt rutinene våre. Matpakker og varme klær var som blåst vekk. Men, smøringen var med. Vi lyttet til Knut og han ropte 55 og 60. Noen høyere? Det gikk – Lars, Åsne, Pål og flere la an og peppret på det som trengtes til første akt. Alt klart – bortsett fra et par løpere som manglet! Tre minutter til start – og førstemann ut var ikke å se. Tora (som ennå har 3 år igjen før hun er gammel nok for stafetten) lot seg bestikke med litt sjokolade og stilte også i år som superreserve. 15 sekunder før start fikk hun skiene på i startområdet – og gikk førstemann ut på årets Heminstafett. Trygg på at Espen, Ingrid, Richard, Jens-Olaf og Jon tok ansvar bak så snart første km var vel blåst. Det gikk så det suste.
Her en liten digresjon – til dere som ikke har bivånet dette herlige skuespill av en stafett. Laget består av 6 løpere fra samme klubb. De skal være i alderen et sted mellom 11- 99, fordelt etter en gitt nøkkelform. Etter en km går minstemann av, etter en til forsvinner neste – og til sist når eldste mann passerer målstreken har han eller hun gått 6 km i svært ulikt tempo! Første runde er det klassisk. Nøyaktig timen etter start til klassisk er alle lag ute – og man starter da akt to – og stiller til start med skøyting – samme lag og rekkefølge. For oss i støtteapparatet er det et herlig og forunderlig skue. Det farer løpere rundt på alle kanter – gjenger med like luer og drakter. Noen er 6, andre 4 – andre 3 – og så kjenner man vindpustet av laget hvor bare siste mann er igjen, han/hun farer forbi – man rekker knapt å heie før snøfresen fra skiene til løperen har lagt seg. Stor jubel – for vi blir mange som heier etterhvert!
Tilbake til årets begivenhet. Neste par ut gikk med Elin i spissen, Alida, Even, Thomas og Pål fulgte på. Også her ble det dramatikk. Med en løper for lite tok Even en ekstra runde. Hemingvaktene klarte ikke å løsrive seg fra sine firkanter og ropte til laget – «dere mangler en» – Til og med flere ganger måtte vakten telle og rope…. Til neste start kastet Lars N seg inn, bøyde knærne og forsøkte å komme i høyden til G14. Ingen vakter telte mer!
Sist av Lynfamilen gikk med dominans av Trommald og Nævestad slektene. Ola først, så Mie, Astrid, Morten Peder med avslutning av racer Johannes. Ola, som en av byens kjappeste i den høyden, pilte av sted. Mens andre lag toppet med 13 åringer til første etappe gjorde vi det suverent med småfolk i front! Bedre lagånd og større smil underveis skal du lete lenge etter!
Timen etter klassisk start var gjengene igjen klare – med skøyteski. Foruten Tora som tok de skiene hun hadde – (de var jo så glatte til stuntstarten i klassisk allievel – så de dugde suverent til skøyting). Støttteapparatet jublet i mørket som etterhvert falt på – og løpere roste hverandre for drabelig innsats. Om vi ikke kom på pallen – om vi ikke var flest lag – så var vi best i form og stil! Neste år folkens skal vi knuse de fleste – og stille mange flere lag!