Hilsen fra trener Tinus.
Stafett med Lyn Ski, det er noe unikt det!
Lillehammer 2014, Northug og Strindheim med startnummer 2 er i sitt ess, han rykker godt før mål og rekker i sedvanlig stil å gå sidelengs over målstreken mens Daniel Myrmæl Helgestad på Byåsen med startnummer 1, Lillehammers Daniel Stock med startnummer 4 og Lyn Ski sin egen Hans Christer Holund med startnummer 19 gjør opp om plassene rett bak. Lyn med Simen Hegstad Krüger, Stian Remseth Andresen og HC blir fire i spurtoppgjøret. Bitter plass, men Lyn har for alvor meldt seg på. Jeg sitter hjemme med potetgullposen i fanget og følger spent med på TVen.
Røros, 2015, Lyn er virkelig å regne med, selv uten Simen på laget går Stian og Fredrik Ole Oldereid Andersen sterkt og når finalen går står det igjen mellom HC og Petter. Vi husker alle hva som skjer, en Northug i kalasform er ikke bare bare å hamle opp med, likevel kan gutta virkelig juble for en andreplass etter å ha blitt spurtslått to ganger, men likeledes distansert resten av feltet.
Tromsø, 2016, det er ingen tvil lenger, Lyn skal bli å regne med! Noe unikt er i gang i Lyn, senioravdelinga begynner å bli godt kjent i langrennsmiljøet, dette er en sterk gjeng. Gjengen jeg har fulgt i Lyn de siste årene er nå juniorer, og jeg får muligheten til å se nærmere på det som beveger seg. Når man snakker om Lyn Ski senior fra den tiden er det alltid en rekke sterke navn som dukker opp, Hans Kristian Stadheim og Eirik Myhr Nossum ved roret, Mr. Lyn Knut Nævestad med stålkontroll, stjerneoppmann Frode Andersen, Jo Aleksander Lænn, sjefen over alle sjefer i bua, og junior og seniortrener Jostein Moe som jeg senere har fått gleden av å jobbe med gjennom mange sesonger. Lyns mannskap med Jonas Udjus Frorud, Hans Christer og Simen skal på ny ut og kjempe, og det med alle disse kara på sidelinjen med pushing og støtte. Jeg sitter selvfølgelig med potetgullposen i fanget og følger med.
Det blir seier. 47,6 sekunder foran Lillehammer Skiklubb og 54,6 sekunder foran storheten Strindheim.
Lygna, 2017, suksessen skal gjenskapes. Hans Kristian og Eirik har fått rå jobber på lag opp i systemet, Jostein Mæland Moe inn som hovedtrener. Jo fortsatt i bua. Jeg er med for første gang og observerer kjøret hos gutta, Moe hiver etter pusten og slimet renner, Jo sender han ut på nye åtte par med pulverski, det testes, det jobbes.
Den trivelige nittedølingen Johan Tjelle er inne på førsteetappe på førstelaget, igjen fulgt av HC og Simen. Nervene er der, Byåsen stiller fullt lag, Riseth, Tønseth og Klæbo, de har gått sterkt hele NM.
Ingen tvil, Johan går en sterk førsteetappe og Lyn er med, HC klinker til på andreetappe, ingen følger, Simen får en parademarsj i skateløypene på Lygna. Lyn Ski vinner igjen klart, denne gangen foran Henning Skilag og Lillehammer. Jostein Moe sitter lenge med syra i beina og nervene i fingra i smørebua, men kommer ut til sisteetappe og observerer en festdag for Lyn, fire herrelag topp 18, damene blir 11, vi har flest lag, 7 herrelag, 4 damelag, dette betyr noe, dette er stort.
Gåsbu, 2018, Jostein er sykemeldt, jeg må steppe inn som vikar på NM. Lyn er storfavoritten, andreplass er nederlag. I god lære, lære hvordan Lyn skulle være, vi var først i bua, først i testløypa og gjennom flest testpar. Noe ulma, alt satt ikke som det skulle. Johan går ut med ski som subber, andre og tredjelaget veksler før førstelaget, riktignok med sinnsykt sterke etapper av Simen Rolfsen og Joar Thele, men vi var ikke der vi skulle være. HC går seg opp til tet, det er flate løyper og vanskelig å gå ifra, det gjentar seg for Simen, det spurtes. Varden Meråker og Emil Iversen vinner, Lyn nummer to, Varden Meråker har smørebua ved siden av, det jubles høyt. Jeg står i skauen, det klaffa ikke, vi var storfavoritten, detta svir.
Når jeg kom inn på senioravdelinga sammen med Hovedtrener Jostein var HC og Simen veletablerte på landslaget, Johan Tjelle derimot var fortsatt i Lyn. Denne karen har jeg lært mye av, han har lært meg mye om hvordan toppidrett ser ut. Dette er en kar som sier ifra når noe ikke er godt nok. For meg er denne karen premieeksemplet på at hardt arbeid betaler seg, de øktene han kjører på gamleveien i Nittedal, i skiløypa på Rotnes, de er ikke mye glamorøse, de er seige, vi kaller de like greit for innseige, det er ikke fiffige 45/15 varianter, pyramideintervaller eller moderne hurtighetsøkter med 18 impulsdrag, det er seig jobbing over tid på høy puls. Han er også opptatt av detaljer, om svinger fra formel 1, om disponering, om skyva til gamle russiske helter fra 80 tallet. Og han er en vinner. Jeg vet at på veggen hjemme i Nittedal henger stafettgullet fra Lygna, og NM sølvet fra femmila på Gålå samme år, mest sannsynlig sammen med et kart over Nordmarka. Stafettsølvet fra Gåsbu ligger nok stua bort i en sekk. Han er typen som er fornøyd med det som man virkelig har kjempa for og hvor ting ikke er lagt til tilfeldighetene.
Meråker, 2019, Varden Meråker sin hjemmebane, den perfekte anledningen for revansj. Jeg står som hovedtrener, og vi tar opp igjen det som virkelig skal kjennetegne Lyn Ski, vi skal jobbe best, hardest og ikke la noe gå til tilfeldighetene. Jan Muren, et navn som skal være godt kjent hvis du er i skimiljøet, og egentlig videre utover det, selve håndverkeren på skismurning er på plass i Hemingbua og med i teamet. Jostein Moe som nå er hovedtrener for Team Veidekke Oslofjord har fri rolle søndag og står klar i lynbua for å kun jobbe med skia til gutta. Eirik Lund Røer, som er smøresjef for Team Obos, sammen med gjøvikslegende Kai Egil Simenstad er med i teamet, Jo er her for Team Great Britain og er med og samarbeider. Vi er klare.
Det er kaldt, dritkaldt, jeg angrer nok en gang på at jeg ikke pakka stilongs i bagen til skirenn, og vi glir, dæven vi glir, jeg har ikke telling på hvor mange par vi går gjennom, men det er nok til at jeg skjønner slimet til Jostein på Lygna. Det er noe ekstra når Jan dukker opp i bua, vi tester alltid bra, men det blir en ekstra spiss på det og gutta i bua er skikkelig oppe i ringa når han er på plass. Etter vi var ferdig med test sa Jan til meg at han trodde vi hadde funnet noe bra, men det finnes nok noe bedre der ute. Jeg fikk dette oversatt av Jostein etterpå, “det han mente var ikke at det nødvendigvis var noe bedre der, men at han kunne lage noe bedre”, det er en håndverker, og jeg hyller at det er en del av langrennssporten. Jostein skal ha kontroll over alle skia til gutta, og han pleier de frem til start.
Byåsen og Røa stiller sine sterkeste lag, det er ikke noe lekestue.
Gutta glir, gutta går, noe så sinnsykt, og gutta kan igjen gå sammen opp til kongen og takke for sist.
Jeg står ytterst i sprintløypa på Konnerud med to par staver. Kjell-Erik Kristiansen roper opp lagene over høytalerannlegget, startnummer 1, Johan Tjelle for Lyn Ski, storfavorittene. Det går små frysninger nedover ryggen, storfavoritt, alt annet enn seier er nedtur.
Kvelden før i bua er gjengen på plass, smøresjef Eirik Lund Røer har holdt kontroll hele uka, Jan muren er på plass, jeg valgte å legge den varme lynbuksa hjemme, for her skal det bli gått kilometer, to andre veteraner i smøregamet er på plass, hemingkara, Jon Wiig Nordby og Olav Stadaas, Jo er på kontakt på telefon, Jostein ankommer tidlig dagen etter for å bli med i teamet og holde stålkontroll over skia til førstelagene til Lyn.
Jeg ringer HC, det er viktig for oss å ha skia i bua, han er en vinner, vi diskuterer hvordan han skal få best ski, for stafetten for Lyn, det er viktig for ham. Vi tar hånd om skiene og skal teste frem det råeste vi kan finne. Kasper Stadaas har vært inne i bua, han har levert en rå tremil klassisk, skia er strøkne, klisteret ser urørt ut der andre har gått å slura i omdanna møkkete snø kjørt inn fra Kongsberg. Jeg har trua på gutta i bua, de leverer. Man får alltid en ekstra respekt og ydmykhet i møtet med de rutinerte landslagsløperne på laget, HC og Simen kødder ikke, de veit hvordan de skal vinne, de kan å vinne, de har gjort det i en årrekke, og skal fortsette med det. Her skal vi legge til rette. Inn kommer Tjelle, han gleder seg til å smøre med gutta i bua.
Gi ansvaret til de det betyr mest for, da blir det gjort en sinnsyk jobb. Morgenen kommer tidlig, jeg får snap fra Jostein kl.06, han er i bua, først, alene, Eirik ankommer rett etterpå. Jeg setter meg i bilen klar for test kl.07:00, starten går kl.12:00, det skal jobbes. Jeg glir med hemingtrener og Team Obos kollega Eivind Tonna, vi er først, vi kjører opp sporene i testløypa, vi tester glider. Kjelsåstrenere og Team Obos kollegaer Tormod Vatten og Magne Lund Hansen ankommer like etterpå som testteam nummer to. Klokka blir 08:00, løypa åpner, vi er igjen først i løypa og kjører opp spora, vi tester pulver. Timene går og vi drar gjennom 36 par med ski med forskjellig glider, pulver, struktur, topping og metodikk for legging av produktene. Dæven de testskia glir når det nærmer seg start. Tjelle er ute og tester med Magne, de skal finne gullski.
Det er tid for NM stafett på Konnerud. HC og Simen ankommer stadion, de er rolige, kanskje de to minst stressa på området.
Starten går, vi vet hva som gjelder, mye faller på Johan på disse løpene, presterer Johan, står dørene åpne for landslagsgutta. Det er spennende, løypa på Konnerud har bakker i starten, men totalt er det veldig lite stigning, det er skart føre og det skal være mulig å henge. Jeg får dårlige Gåsbuvibber inn i hodet, men denne gangen vet jeg at vi har gjort alt i vår makt for at dette ikke skal avgjøres av tilfeldigheter, det er gutta på skia som avgjør kampen. Kjelsås rykker ifra mot veksling, en av de største konkurrentene Åsen er med, Røa faller bakover. Johan leverer sinnsykt bra, 10 sekunder bak Kjelsås og Brandsdal som rykket sammen med Jan Thomas Jensen. HC er sterk, han går seg opp, og han sprenger igjen feltet. Loddet fra ryggen faller av, gutta flyr, Simen alene ut, og i det han passerer juniortrener Jon med en runde er ledelsen stor og han kan gjøre som før og hilse på publikum på vei inn til mål. Lillehammer og Åsen rykker fra resten av feltet, Taugbøl spurter ned Johan Hoel. Jeg møter Lillehammer trener Petter Blindheim like etterpå og vi tar en sinnsyk jubelklem, gratulasjoner til trener Håvard Haga på Åsen sendes av gårde og mottas like kjapt tilbake. Det er ikke tilfeldig, ikke i det hele tatt, de laga, de jobber hardt, sinnsykt hardt, på trening, gjennom sesongen, og det er de laga som går om kapp med oss på testområdet. Samarbeidsklubbene i bua Heming, Kjelsås, Høybråten og Stovner, Team Bygdø og Bækkelaget leverer, Oslo leverer. Telefonen ringer, vi skal ut på test, ender på 42 testpar, jentene skal snart ut i ilden.
Lyn Ski på stafett er noe spesielt.
Lyn Ski på stafett er Johan, HC og Simen i lynklær. Det er en seriøsitet med et mål for øyet, seier. Det er beinhard jobbing.
Lyn Ski på stafett er toppen og bredden, på Lygna var det flere lag i toppen, i det mange av gutta tok steget videre til langløpslag, landslag og team har en rekke vært igjen i Lyn og sett hvor langt de kan nå, på veien har mange sett at de har kommet dit de villige til å komme og gått videre til nye ting i livet, så gleder det at mange fortsatt er i Lyn, som FOOA og Fredrik Grøvdal som trener den yngre garde. På konnerud har vi flest lag 6 herrelag og 6 damelag.
Lyn Ski på stafett er ei 17 år gammel jente som viser null respekt og veksler som nummer 8 på første etappe, kun 14 sekunder bak Konneruds egen landslagsløper Tiril Liverud Knudsen, hvor seniordamene Martine Slokvik og Gina Flugstad Øistuen følger opp med kanonløp og går damelaget inn til en sterk, sterk 12.plass, nest beste resultatet for damer i nyere tid.
Lyn Ski på stafett er Espen Persen som er våken midt på natta i Alaska og fryser ræva av seg mens han snapper med meg og vi går fra forbannelse over den lette hengeløypa på konnerud, til lykkerus og lyn for alltid. Det er alle lyngutta i snapgruppa med jubel og hoiing, gullet skal hjem.
Lyn Ski på stafett er ei 16 år gammel jente som har blitt hentet inn på et damelag som melder at alle disse seniorene var feige utfor. Det er løpere som går strålende løp og løpere som går et løp langt under pari, som uansett utfall kommer i mål og melder at dette var sinnsykt kult. Det er sinnsyk mye glede og mestring, det er gøy.
Lyn Ski på stafett er et skikkelig håndtrykk og en bamseklem fra Bjørn Tjelle, smeden fra Nittedal, han kan å jobbe, han priser at det jobbes. Det er mor, oppmann, lynkvinne og supermosjonist Inger Hegstad Krüger som for første gang ikke har blitt satt inn på et av lagene på mangfoldige år, som har hendene fulle med å organisere sine to sønner til start. Det er arbeidsjerna Syver Øistuen og Njål Haug med full kontroll på utøverskia til resten av lynseniorene. Det er Geir Moe som støtter juniorer og gir en siste peptalk til HC i det han overleverer startnummeret og sender han ut på sin etappe. Det er garantert Knut Nævestad klistret til TVen. Det er Aage, Torodd, Henrik, Jan, Ansgar, Harald, Jørn og Laffen som står på kvelden før og prepper juniorski. Lyn Ski på stafett er Line Møller som er i løypa og foreviger øyblikkene til evig tid.
Lyn Ski på stafett er å prate med den sindige Johan Tjelle etter premieseremonien når barn kommer løpende og skal ha autograf på drakter og luer, jeg ser en kar som fader meg står på, de ser Kongen, prinsen og heile arverekka.
Lyn Ski på stafett er juniortrener Jon Winsnes Rødland, en kar som fader meg brenner for dette, som hopper inn på et lag og går en kanonetappe, kun 7:19 bak Sundby. Det er juniortrener Simen Rypdal med sin lærevillige og omgjengelige væremåte trekker til seg det som er og får utøverne klare til start, Simen er også den tredje beste lyntreneren på ski, og det er stas for ham. Det er Eivind Warlo med sin teft for logistikk som organiserer myldret av spente juniorer og foreldre.
Ikke minst er Lyn Ski på stafett er premiegullkaka i bua, ikke på restaurant, ikke på noe fancy sted, i bua. Servert med vafler stekt av Stian Grastveit på røre som Astrid Jacobsen smalt sammen dagen før. Lyn Ski på stafett er jordnært.
Det er gull!
Vi pakker lynbilen, alle sammen, sammen, til taket med utstyr. NM Konnerud var en fest! I bilen hjem er mye diffust, vi gjorde det vi skulle, vi vant, som i fjor, som forventa, det var det. Søndag 03:30 våkna jeg, og kverna starta, detta var rått, detta var noe spesielt, detta må jeg få ut av hodet og ned på ark før jeg kunne sove igjen, detta er skrevet på oppgulp i lykkerus. Det er noe spesielt, det er et hjerte som banker for Lyn, det setter seg godt der inne.
Mandag, hverdag, hviledag, jeg får ut ukens treninger og venter på hvor den avlyste norgescupen på Førde blir lagt, kan det bli et glamorøst sted som Davos eller Oberstdorf, kanskje det legges ut snø i Barcelonas gater, det hadde vært nydelig. Men det er ikke der vi jobber, vi skal nok langt inn i noen skoger på Budor, Nes, Gåsbu eller Lygna, for det er det som skal til, det er grunnleggende, det er enkelt, vi skal jobbe hardt, hardest, det skal være seigt, vi skal samarbeide, vi skal også ha det gøy, vi skal mestre, vi skal tro og ville og vi skal utvikle, for det er det som er bautaen i Lyn.
“Lyn for alltid!”
