Endelig kom dagen!
Og så kom endelig dagen mange hadde ventet på. Ladet med siste nytt av smøretips, beføling av snø, og et jevnt tykt lag med adneralin som strakk seg fra Sjusjøen til Rena og tilbake igjen – før det nådde Birkebeinerstadion. For noen – dagen med stor D som bestemmer tidsregningen for de øvrige 364 dager før – og etter.
Til Ungdomsbirken møtte 24 flotte Lyn løpere. De fleste var med på felles overnattingstur på Nordseter med Koll og Lynj. Der var det tilsammen 80 deltakere med stort og smått!
Tidlige morgentimer og flotte forhold på Sjusjøen. Som støtteapparat under opplæring og ærefult medlem av Lyns beste duo-heiagjeng etter broa på Sjusjøen – ble det en fin-fin dag.
Vi sluset de unge håpefulle til start og heiet de så ut av stadion. I Ungdomsbirken er det totalt 1500 løpere i alderen 12-16 år som suser ned bakkene fra Sjusjøen til Birkebeinerstadion etter en liten sløyfe rundt på Sjusjøen. Med så mange deltakere blir det trangt og kamp om skisporene og litt knall og fall, men i mål kom alle. Best plassering denne dagen fikk Øyvind fra G13 med en flott 23 plass. Jon fra G15 og debutant Astrid J12 ble blandt de 40 beste i sine klasser.
Etter at ungdommene var vel ute i sporet tok jeg løypa fatt for å møte min bedre heiadel: Bente. Nå skulle de eldre løperne som hadde tatt seg over fjellet – heies frem og opp den siste lille kneika før det kun var nedover igjen. Vi stilte med dopingkontrolert cola/kaffe som ingen ville ha! Men, våre muntre tilrop og rungende heiajubel kom godt med. Vi knipset også etter beste evne, det ligger noen bilder i galleriet.
Og løperne kom. Først veteranene. Der så vi ingen Lyn luer. Staute karer og noen kvinner i alle varianter, konkurransedresser fra århundreskifte, løse tenner og lua på snei – men du verden for et mot! Vi heiet med dyp respekt og overgrus beundring på denne generasjonen som hadde tatt seg over fjellet.
Så kom Aukland og blandet seg med den eldste garden – før de andre raske suste forbi. Da kom også Lyn luer – i fleng. Vi heiet og jublet. I dragsuget tok vi også med alle Koll, Njård, Kjelsås, Heming og Rustadluer vi så. Særlig Rustad livnet godt opp med gode smil over taktfaste heiarop. De hvite Lyndraktene er et funn for oss som med ørneblikk overvåker løypene der fremme for å kunne lade heia gunneren skikkelig når det kommer kjente. Lett å se – lett å heie. Til slutt hadde vi fått med oss hele kobbelet av bygdefolk som var parkert rundt oss til å se etter Lyn luer og rope Heia Lyn når de løperne suste forbi. De fleste løperne smilte lett , noen skvatt og enkelte hadde så los på Birkebeinerstadion at de ikke enset noe annet enn sporet.
Det gikk fort – og vi lurer på om det ikke er på tide å innføre straffe-birken. For alle de som ser opplagt ut etter Sjusjøen, knapt svette og som bruker alt for liten tid – de kan like godt bruke målgang som svingstang og løpe tilbake til Rena for å dusje der.
Til slutt ble det stille i sporet – en jevn strøm av løpere suste forbi – men Lyn luene uteble. Etter en lengre pause og øving på egne ski tok vi på ny oppstilling – på en annen kant av Sjusjøen denne gang. Nye horder ankom. Denne gang uten kondomdresser, kule briller og fart. Nå var de slitne, stive blikk, tilsynelatende lite stål i ben og armer – og mange som neppe heller aldri helt hadde fått til denne tyngdeoverføringen, selv ikke ved start på Rena.
Det var også slutt på alle spor – ikke en stripe å skue. Men hatten av – de gikk stadig fremover! Vi heiet og ventet – men ingen Lyn luer i sikte. Det var helt slutt på klubbluene og uten de faller lett takten ut av heiaropene. Lyn var nok i mål.
Du verden for en dag – HEIA LYN!