Vår første brikke for skirenn er avhentet. Motet på plass, om enn med små brister. Utstyret skal være godt nok, og spenningen rundt temperaturer og smøring stiger. Alt er klart for morgendagens halve.
For oss – født med vannski og båt innen rekkevidde, vokst opp der snøen aldri slo til og tyngdeoverføring ikke var et begrep – skal for første gang gå et skirenn. Noen av oss har allerede bikket på feil side av 45 tallet – det er på tide å prøve noe nytt. Det finnes jo så mange måter å få utløp for sine midtlivskriser – her er en. Nå gledgruer vi oss til birkens nye kassaklirr forsøk – halvbirken. 28km tidtrøyte i godt tempo mens barna går sitt renn. Optimal utnyttelse av løyper og folk! Vi biter på –
Her med håpefulle mellom oss – mangler Turid! Starnummer er foreløpig gjemt i sekken….
Før dyst
Solen er i ferd med å sno seg ned over horisonten. Utsikten skal vi ikke klage på. Bevertningen er heller ikke å kimse av. Ungene smiler overbærende og sukker i skjul. Løfter blikket en gang i blant fra facebook og anna nettmorro og formidler klar tale ”slapp av – det er bare et renn”. De skal selv ut i løypa i morgen og tar det hele med historisk ro.
Skiene står linet opp. Gjestene kom med ferdige glidsoner. Feste og siste puss har vi lagt i Lars sine hender. La oss håpe det holder til mål. Løypemaskinen er igjen på farta – mørket siger på.
Dagen
Egentlig var det genialt å starte ungene først i sitt renn. Det ga lite rom for grubling over egen snarlige innsats. Litt undring og smiling ble det selvsagt i Lyn leiren når vi med glis og latter måtte innrømme at vi hadde tenkt oss på renn vi også! Med påbud om å bevare Lyns ære fra Mari ble vi nok litt usikre. Argumentet om vannski fra barnsben av holdt ikke – her skulle det presteres. De store gutta som går ekte Birk klarte ikke helt å skjule spørsmåls-smilene sine, halve birken – hva i all verden skal det være godt for! Heldigvis er det ikke alltid like lett å ta motet fra voksne damer som har vært ute både en og to vinternetter før.
Til pææærs
Barna var vel vinket av sted og heiet ut av stadion. Nå skulle vi komme oss til start. Her hersket ro og lite fare. Men, så fort starten var gått, ble det mye kniving og lett kaos. Uvant for noen av oss – å kjempe oss frem i mengden med ski på bena! Løypene var fine. Smøringen sluttet etter myrene fra Midtfjell og mot Sjusjøen igjen. Bakkene fra stadion og ned var gøy og en øvelse i sporskifte. Lars hadde gjort jobben sin så vi gled godt! Staking og atter staking. Rett før stadion ventet Arild og heiet ikke bare på sin Turid, men også på Bente og meg. Det ga ny giv! Æren i behold Mari for klubben, Bente tok 14 plass (av 100) og vi andre to klarte oss også bra.
Neste år
…forventer vi storinnrykk på denne distansen. Den er jo suveren – og en herlig tidtrøyte mens vi venter på de unge (så kan de få vente litt også på oss for en gangs skyld). Da må det være Lyn luer i alle klasser og tett som haggel! En oppfordring til alt av uhøytidelige støtteapparat – bli med – det var gøy!
Annik