Langtur med juniorene over Maridalsalpene

Maridalsalpene kroner innerst i Maridalen med topper over 500 meter. Skydottene drev inn over Hansekollen, Gaupekollen og Mellomkollen. Opp dit skulle vi, Lyn ski junior, på høstens flotteste langtur.  

Her skulle grunnlaget og optimismen legges for vinterens renn.
Et titalls stykker var møtt opp på parkeringen innerst ved Skar. Derfra bar det over elva, men ikke opp den tradisjonelle Tømtekleiva mot Mellomkollen. Lyn juniorene tok den bratte omveien opp om Gaupekollen. For her er det bratt! Fra parkeringen er det en stigning på ca 350 meter. Likevel er det en flott sti, steinsatt og utbedret i alle skråninger, noe som forteller om hvor viktig energiressurs skogen har vært (og kan komme til å bli). Her ble det tatt ut tømmer da det var vedmangel i Oslo under krigen. Den må ha vært tøff i hode den hestekaren som turde kjøre en fullastet slede ned de kleivene. Pulsen og syra steg, men snart var vi vel oppe på Gaupekollen hvor vi kunne nyte markas flotteste utsikt 527 meter over havet.

På kronglete sti, i fredet urskog, bar det videre i lett jogg inn til Mellomkollen. Også denne kollen er blant de mer spektakulære utsiktspunktene i marka. Herfra var det lett ned til Tømte gård, – nymalt, velstelt og vakker. Ennå var vi ikke så slitne at vi ønsket at planene om et sanatorium her inne var blitt en realitet. Stien videre langs østsiden av Kalvsjøen og Gørja var nok en perle å løpe på. Det var visstnok her nordmarksdikteren Bernard Herre kom over den mest mistrøstige menneskeboligen han noen sinne hadde sett, og som ga næring til hans melankolske forfatterskap om Nordmarka. Humøret i juniorgruppa steg imidlertid til nye høyder da vi ankom vendepunktet ved Gørja hytta. Her ble det en kort hvil og matpause.

Nå var vi på sett og vis i Kolls territorium. Her passerer Nordmarkstravern og vi fulgte denne over Gørjahøgda. Sondre mintes sitt tidligere storløp, hvor han etter eget usagn knuste Anders H opp mot toppen. Veteranene i følge la mer merke til 15 km-merket som hang på et tre langs stien, og visste med seg selv at den slags løp knapt nok hørte svunne tider til. Som gammel løypesop kunne en imidlertid konstatere at her var ikke jobben gjort godt nok. Det hang alt for mange oppmerkinger igjen i løypa (Koll, skjerp dere!). Ned mot Liggern går pusten lett, men kroppen og knærne begynner å kjenne at vi har vært ute i noen timer. Langs Øyungen, er gamle trakter, hvor stien er blitt fin og bred. Vel nede på parkeringen kan vi loggføre en langtur på nøyaktig 3 timer og 20 km. Det blé høstens flotteste langtur, – hvor alle ble kjent med nytt terreng.